Neste mål for turen var nå Torghatten. Det er en god omvei for å komme seg ut til Torghatten, men siden vi på en måte var i området og hadde tid gikk vi for det. Neste valg var om vi skulle ta E6 eller Kystriksveien. E6 strekningen hadde vi kjørt nordover og sørover i fjor, og i tillegg nordover denne gangen også. Derfor gikk vi for Kystriksveien.
Kystriksveien er en av de 18 nasjonale turistveiene i Norge. Veien er 65 mil og går mellom Namsos og Bodø.
Vi skulle nok hatt mye bedre tid og planlagt denne strekningen mye bedre. Det anbefales at man bruker 5-7 dager på turen og ikke bare et drøyt døgn sånn som vi gjorde. Det er ikke en strekning du haster deg igjennom, sånn som det ble til at vi gjorde.
Vi hadde en overnatting på veien og det ble bare på en plass vi fant i stummende mørke.
I tillegg hadde vi så dårlig vær med tåke og regn. Tåka og skydekke hang langt ned i fjæra og vi kunne bare gjette oss til hva som var rundt oss der vi kjørte avgårde.
Uansett, en fin kjøretur og vi fikk jo tatt uendelig mange ferger på kort tid.
Legger bare ved noen bilder fra strekningen siden det mest bare ble en transportetappe for oss.
Vi trodde vi så Svartisen langt borte i tåka. Vi tok feil, for en følger på Instagram fortalte oss at det er en brearm fra Svartisen som heter Engabreen.
I og med at vi kjørte uten en spesiell plan eller f.eks. hadde sjekket fergetider særlig godt, ble det endel venting på et par av fergekaiene. Da vi kom til Jektvik fergekai måtte vi vente ganske lenge og klokka hadde allerede blitt mye. Det gjør ingenting når man er på tur i bobil. Da bare satt vi i gang med middagen og koset oss med den mens vi ventet på ferga.
Etter fergeturen kjørte vi av gårde for å finne en plass å stå for natten.
Vi kjørte i mørket og det var altså så bekkmørkt.
Bra at Vidar hadde montert en ny leddbar på bobilen før vi dro, for den lyste godt opp for oss.
Det var vanskelig å finne en overnattingsplass i mørket, men vi fant omsider en asfaltplass. Det var helt mørkt så omgivelsene kunne vi ikke se. Dagen etter våknet og fikk se en ganske så grei utsikt fra senga.
Vi la oss til denne utsikten.
Og våknet til denne
Så var vi klare for siste etappe frem til Torghatten.
Da vi hadde bestemt oss for å kjøre til Torghatten og hadde kjørt av gårde gjorde vi litt research. Da oppdaget vi noe vi synes var veldig morsomt. Nemlig at hullet i hatten var stengt pga. vedlikeholdsarbeid. Veldig bra at de vedlikeholder og sørger for at det er trygg ferdsel der, men så kjedelig at det var akkurat da vi skulle dit. Jaja, vi bestemte oss for at vi skulle dra dit og bare se Torghatten. Torghatten er en 35 meter høy tunnel/grotte som havet har vasket ut.
Det er et sagn om Torghatten. Denne informasjonen har jeg hentet fra Visit Helgeland:
I sagnet om Helgelandsfjellene sies det at hullet i Torghatten ble til da fjellet Hestmannen, i skuffet kjærlighet, skjøt en pil etter Lekamøya. Kongen i Sømnafjellene så dette og kastet hatten sin imellom for å forsvare Lekamøya. Pilen gikk tvers igjennom hatten og dannet hullet. Og akkurat i det samme rant sola og alt ble til stein.
Vi kjørte til Torghatten camping og fant en fin plass der. Campingen var stengt for sesongen, men det var bare å parkere og betale via Vipps. Det var en veldig fin campingplass, flott beliggende ved foten av Torghatten.
Det var skikkelig surt og blåste voldsomt, så turen til Torghatten utsatte vi til neste dag.
Været var mye bedre dagen etter. Det var til og med litt sol og litt blå himmel.
Fra campingen var det fine stier langs strandkanten rundt Torghatten.
Og så fikk vi øye på hullet i hatten.
Så nå har vi i hvert fall sett hullet i Torghatten, men dessverre ikke gått opp og inn der.
Mye mulig vi drar tilbake ved en senere anledning.
Og vi burde definitivt også kjøre Kystriksveien en gang til. Da skal vi være skikkelig forberedt og få med oss det som bør ses og oppleves der.